Skip to content

Bokomtale: Frimureriet og de skjulte makteliter

mai 20, 2009

«Frimureriet og de skjulte makteliter:
om broderskap i norsk rett og politikk»
av Erik Rudstrøm.

I tobindsverket ”Frimureriet og de skjulte makteliter” ønsker Erik Rudstrøm å sette søkelyset på frimurerordenens politiske rolle i Norge før, under, og etter annen verdenskrig. At Rudstrøm selv ble et offer for frimurerens makt over rettsapparatet i forbindelse med en arvetvist er sekundært men sannsynligvis inngangsporten for hans interesse for broderskapet. Man kan undres om boken er hans forsøk på hevn.

En av Rudstrøms første anliggende er å motbevise påstanden om at den Norske Frimurerorden er en nasjonal og uavhengig orden. Allerede ved etableringen av en norsk landslosje i 1749 konstituert fra England påstår Rudstrøm at bevegelsen var av internasjonal politisk art. Det var først ved konstitueringen fra Sverige i 1891 at den norske losjen ble den svenske kongens politiske verktøy for å tøyle den nasjonale frihetsbevegelsen som ønsket unionsoppløsning fra Sverige. Dette skapte bla. et lojalitetsdilemma for norske frimurere ved den endelige unionsoppløsningen i 1905.

Rudstrøm støtter seg til boken ”Konspirasjon og kapitulasjon – nytt lys på forsvarshistorien fra 1814 til 1940” av Lars Borgersrud da han fremstiller hvordan militære styrker brukes mot arbeidsbevegelsen i mellomkrigstiden. Bak avvæpningen av forsvaret i 1923 stod fremtredende frimurer med et ønske om et ordenspoliti med klare fascistiske tendenser fremfor et nasjonalt mobiliseringsforsvar. Ordenspolitiet, eller ordensvernet, ble så industrialistenes maktmiddel mot streiker og arbeideropprør (”den indre fiende”). Dette ble grunnlaget for det klandestine nettverk som i følge boken styrte under Nygaardsvold-regjeringen fra 1935 og frem til utbruddet av annen verdenskrig.

Rudstrøm forteller videre om en hemmelig avtale inngått før krigen mellom et Arbeiderparti infiltrert av frimurere, generalstaben og den engelske regjeringen. Avtalens hensikt er å tilrettelegge for en engelsk invasjon av Norge. Noe av bakgrunnen for denne avtalen var tilgangen på svenske og norske jernmalmforekomster i en krigssituasjon. Derfor var mobiliseringsforsvaret avvæpnet slik at engelske tropper skulle invadere landet uten motstand. Som vi alle vet kom tyskerne britene i forkjøpet.

Den internasjonale alliansen i frimureriet var i 1939 representert med 94 norske ”ambassadører” i følge Rudstrøm som viser til losjens matrikkel for året. Mange av disse var også høyerestående offiserer og tilhørte generalstaben. Ved krigens utbrudd var halvparten av den norske offiserstand nazisympatisører og frimurerordenen ble forbudt.

Etter krigen var ledelsen i hjemmefronten omorganisert og fikk tilnavnet ”Kretsen”. I følge Rudstrøm presset disse Nygårdsvold-regjeringen til å trekke seg før det var utstedt nyvalg. Dette makt-vakumet ble brukt for å få i gang et rettsoppgjør hvor landssvikere raskt ble dømt til døden eller satt i fengsel. Rudstrøm mener hensikten var å dekke for generalstabens og Arbeidspartiets forsømmelser under krigen.

Rudstrøm fremsetter så vel påstanden om at leder for Bondepartiet Nils Trædal i samarbeid med andre avverget et planlagt statskupp ledet av tidligere medlemmer i hjemmefrontsledelsen etter krigen. Mange av disse var nå organisert i klandestine nettverk som Alfa som senere skulle inngå i NATO-nettverket Operation Gladio. Trædal døde under mystiske omstendigheter før han skulle presentere sine funn for Stortinget. I Norge som ellers i Europa var Gladio opptatt av anti-kommunistisk beredskap men lignet etter hvert mer på en terrororganisasjon. Mest kjent er Italienske P2-losjen og deres terrorbombing i Italia på 1970/80-tallet.

I Norge skulle denne ”hemmelige hæren” som under krigen ble kjent som Milorg ledet av juristen Jens Chr. Hauge legge grunnlaget for etterkigstidens ”Stay-Behind”. Hauge fikk etter krigen sentrale posisjoner i Arbeiderpartiet men jobbet i følge Rudstrøm parallelt for Alfa-gruppen. Først i 1948 ble ”Stay-Behind” formelt etablert av Hauge. Til stede var også tidligere medlemmer av Nasjonal Samling. Disse paramilitære nettverkene opererte uten Stortingets kontroll og i dekke under Hauges og Vilhelm Evangs lederskap inntil frimurer og hjemmebrenner Alf Martens Meyer ble avslørt i 1978. Rudstrøm påstår videre at ”Stay-Behind” rekrutterte til slutten av 80-tallet. Vi vet at navnet endres til Okkupasjonsberedskap i 1995.

Bokens mange sider om arvetvisten som blir motarbeidet av frimurere blir etter hvert kjedsommelig detaljert og langtrukken. Boken vier også mange sider til Liland-saken, Torgersen-saken, Politivoldsaken i Bergen og Karmøy-drapet. I tillegg er siste delen av boken en gjennomgang av den økonomiske politikken som Rudstrøm mener førte til salg av en rekke norske hjørnesteinsbedrifter til utlandet. Hvis du ikke er spesielt interessert i tvilsom rettspraksis blir dette nitidige rettshistorier hvor sammenhengen med frimureriet er vanskelig å se. At mange politimenn, advokater og dommere er frimurere er absolutt betenkelig. Dette var aktuelt i Finance Credit saken hvor den ene dommeren ble kjent inhabil fordi han, som flere av de tiltalte, var medlemmer av frimurerlosjen. Det bør utvilsomt innføres strengere habilitetskrav for frimurere i rettssystemet.

Boken gjør ikke forholdene rundt Norges rolle i annen verdenskrig spesielt klarere. Både språket og redigeringen er preget av hastverk som fører til en usammenhengende disposisjon, gjentagelser og skrivefeil. Boken gir en meget omfattende oversikt over hva som senere blir kjent som ”Stay-Behind”. Mye av boken er lange sitater fra andre bøker hvor Rudstrøm supplerer med hvem av de omtalte som er frimurere. Om du ønsker å fordype deg i disse spørsmålene i en større sammenheng er referanseverket ”NATOs Secret Armies” (PDF) av en overlegen kvalitet. Til tross for mange svakheter er ”Frimureriet og de skjulte makteliter” en klassiker blant norsk konspirasjonslitteratur.

Referanser:
”Konspirasjon og kapitulasjon – nytt lys på forsvarshistorien fra 1814 til 1940” av Lars Borgersrud 2000.
”Offiserer i Krig og Fred” av Svein Blindheim 1981.
”Militæretaten og den ”indre fiende” fra 1905 til 1940” av Nils Ivar Agøy 1993.
”De var Furre var: maktspill og spionmistanke – et hemmelig nettverk i selvforsvar” av Hans Henrik Ramm og  Johan M. Setsaas 1999.
”Av hensyn til rikets sikkerhet” (1990) og ”Vår hemmelige beredskap, historien om Alf Martens Meyer” (1988) av Christian Christensen.
”Norges hemmelige hær” av Finn Sjue og Ronald Bye 1995.
«Vi som styrer Norge» av Finn Sjue, Viggo Johansen og Pål T. Jørgensen 1996.
Larvik-hvalbåten som ble spionskip” og ”Avslører havets hemmeligheter” om Alf Martens Meyer.
Se også Stiftelsen Norsk Okkupasjonshistorie (SNO) og «Naziforbryternes Fluktrute Nord» av Per Gjendem.

Omtale av Bind 2:

I bind 1 holder Rudstrøm seg for det meste til Norge. I bind 2 retter han sitt konspiratoriske lys på verdenskartet, spesielt USA. For de invidde er det her særdeles lite nytt. Om du ikke har hørt om Council on Foreign Relations, Trilateral Commission eller Bilderberg før har du muligheten til å lære mer om disse organisasjonene. Kort fortalt; Rudstrøm mener alle er kontrollert av sionister og er ute etter verdensherredømme.

Bind 2 er et langt sammenhengende angrep på sionismen, frimureri og organisasjoner lignende de nevnte ovenfor. Det er en kjent sak at USA ble mer eller mindre grunnlagt av frimurere. Eksempelvis var frihetsgudinnen en gave fra franske frimurere.

I boken kaster Rudstrøm seg på alt fra CIA’s mørke historie, P2 i Italia, 11. September, NATO på Balkan, Illuminati, Sions Vise Protokoller, mer snakk om salg av norske interesser til utlandet med fokus på SND Invest, Federal Reserve, IMF, politiske mord, Gehlen og ”Operation Paperclip”, School of Americas, krigen i Irak og Afghanistan, klasebomber og CIA’s kobling til narkosmugling. Boken er et sammensurium av historisk dokumenterte konspirasjoner. Det er primært sionistene som får skylden og boken grenser til klassisk antisemittisme. Selv Arbeiderpartiet styres etter prinsippene i Sions Vise Protokoller mener Rudstrøm.

Boken kan sees på som en introduksjon til en brutal verdenshistorie svært få ønsker å vite om.

5 kommentarer
  1. Anonym permalink

    Anti-semittisme og anti-zionisme er ikke det samme. Arabere og jøder er begge semitter. Og jødedommen og zionismen er to motsatte ideologier, så skjønner ikke hvordan det er anti-semitisk. Pluss at som Joe Biden sa, man trenger ikke å væen en jøde for å være en zionist.

    Lik

  2. Jeg er klar over det. Poenget mitt er at Rudstrøm ikke skiller klart nok (i mine øyne) mellom sionisme og jødene som folkegruppe. Derfor mener jeg han grenser mot klassisk (det vi i dag kaller) antisemittisme.

    Lik

  3. Norske styresmakter er i lommen på «the brotherhood». Media her på berget, med få unntak, er bare å skylle ned i do.

    Lik

  4. Finnes det noen muligheter for å kjøpe disse bøkene, vet at jeg kan låne dem på biblioteket , men ville gjerne kjøpe dem.

    Lik

Trackbacks & Pingbacks

  1. Frimurerlosjen: diktatorisk og religiøs sekt « Plausible Fremtider : den som lever får se

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: