Ex machina: En pille for konsentrasjon

Kognitive forsterkere i praksis.

Horace formante poetene om å aldri ty til deus ex machina – gud fra maskinen – for å løse konfliktene i plottene sine. Han refererte til kranene som i greske tragedier ble brukte for å bringe skuespillere i rollen som gud fram på scena. Euripides var glad i å bruke den krana, og fikk påpakning fra Aristoteles, som mente plottet heller burde utfolde seg etter historiens interne logikk, do\’h. Deus es machina har utvikla seg til en frase som refererer til en uventa, gjerne lettvint løsning på det problem i et narrativ. En easy fix?

Her er min deus ex machina. En pille som fikser alt i ett: En pille for konsentrasjon og økt prestasjonsevne, mot søvnproblemer, prokastrinering og småspising. 100 mg Modafinil fikk meg til å sitte stille og jobbe i tolv timer i intens konsentrasjon, uten behov for pauser, mat, sjekking av innboks. Euripides, jeg var flinkere, fylt av ro på en elektrisk-manisk måte, med en nærmest mekanisk arbeidslyst. Jeg kunne fortsatt i 16 timer, men det svei i øynene.

Nylig skrev Aftenposten om forskere (som) går inn for fri bruk av \»cognitive-enhancing drugs\». Syv prosent av studentene i USA bruker visstn0k denne typen medikamenter. Aftenposten fokuserer på Ritalin, men pillene mange overytere i USA snakker om er Adderall, også utvikla for personer med ADHD, et amfetaminbasert mental dop for økt konsentrasjon. Modafinil er en tredje type, ment for folk med narkolepsi og andre søvnproblemer. Adderall, sier legen, er som baby crystal meth,(.) Modafinil er ikke basert på amfetamin, oversvømmer ikke hjernen med dopamin, gir ikke en følelse av å være høy.

Jeg har faktisk problemer med å sove, og Modafinil virka som en mulig løsning, men jeg skal ikke late som om de andre effektene ikke var mer interessante. Det kjentes som når superhelten først til sin overraskelse finner ut om superkreftene sine: Wov. Bortsett fra at jeg visste at superkreftene verken kom fra det ytre rom eller radioaktivt nedfall, men fra en pille som gjorde akkurat som den skulle.

Jeg er flink og dessuten redd for alt. Partydop og sløvende røyk har aldri interessert med. Men som Molly Young beskriver i nyeste nummer av n+1, der hun forteller om sine Adderall-erfaringer på et Ivy League-universitet: Mentalt dop er ikke assosiert  med fest og fanteri, men med hardt arbeid, nitide studier, og dessuten knytta til skriving og kreativitet,  som omtalt i Slate:  Slike medikamenter ble brukt av folk som W. H. Auden, Graham Greene, Jean-Paul Sartre.

I det mentale dopet kombineres kunstnerens rusromantisering med overyterens arbeidsetos og den moderne bedreviterens hang til selvmedisinering. Med min fantastiske deus ex machina, den enkle løsningen på alle problemer, gjorde meg til en maskin.En flink droid som glemte å bevege seg og spise, som pussa tenner med samme mekaniske intensitet som når hun raste gjennom arbeidet. En idiot-droid som gjerne villa ha mer.

Det sies at det mentale dopet er særlig avhengighetsskapende, men det finnes rom for tolkning av ordene \»særlig\» og \»avhengig\», og jeg kvier med for å ta sjansen. Jeg får ansakffe en cd med hvalsang, gi Horace og Aristoteles rett, og lide meg gjennom tilværelsen som andre folk.

Silje Bekeng i Klassekampen trekker nivået i denne debatten langt over hva som er normalt i norsk presse.