Fildeling eller sensur?

The Pirate Bay – verdens mest resiliente fildelingstjeneste

Mens debatten om fildeling raser verden over bestemmer norske myndigheter å slå hardere ned på fenomenet. Underholdningsindustrien påstår å ha tapt så mye som 7 milliarder dollar i 2005 og Warner Music, verdens fjerde største plateselskap, hadde en 74% nedgang i overskuddet i siste kvartal. Industrien mener derfor dramatiske tiltak må settes inn for å stoppe fildeling.

I USA er bestemødre blitt saksøkt fordi deres barnebarn har hentet ned musikk fra Internett. I Sverige ble en tenåringsjente ransaket i sitt eget hjem fordi hun kjente en av guttene bak fildelingstjenesten, The Pirate Bay. I Spania fikk en foreleser ved et universitetet sparken fordi han kritiserte dagens opphavsrett i en forelesning. I USA er over 18.000 personer saksøkt av underholdnings-industrien for brudd på opphavsretten siden 2003. Er rettsikkerheten truet av en desperat og utrydningstruet underholdningsindustri?

Først i juni 2005 vedtok Norge EUs opphavsrettsdirektiv fra mai 2001, EUCD, og norsk lovgivning gjennomgikk en omfattende revisjon. Lovgivningen er en indirekte trussel mot personvernet og yttringsfriheten da håndhevelse av den krever overvåkning av brukere av fildelingstjenester som også deler lovelig informasjon. Situasjonen er tilspisset etter at International Federation of the Phonographic Industry (IFPI) fikk tillatelse av Datatilsynet til å overvåke fildelingstrafikk på internett i Norge. Foreløpig må IFPI søke tillatelse fra politiet for å finne identiteten til fildelerne, men tiltakene stopper ikke der.

I tillegg til bransjens egne organisasjoner, samlet i Norwaco, har advokatfirmaet Simonsen & Føyen spesialisert seg på straffeforfølgelse av brudd på opphavsretten. Selv Datakrimutvalget ser ut til å representere underholdningsindustrien. I lovforslaget NOU 2007: 2 ”Lovtiltak mot datakriminalitet” åpnes det for sensur i § 76b ”Filtrering av steder på internett”:

”Tjenesteyter kan pålegges å blokkere tilgangen til bestemte steder på internett for sine brukere dersom innholdet ville kunne medføre straffansvar i Norge”.

Dette er drømmen til underholdningsindustrien. Muligheten til å pålegge internettleverandører å fysisk blokkere tilgang til websteder som driver fildeling er en form for sensur vi kjenner fra Kina. (Se Ballade ”Sensur av Internett – Nei til Kina-lover i Norge”)

Det er mange aktører i denne heksejakten. Envisional driver teknisk overvåkning av fildelingstrafikk og skryter på sine websider av å infiltrere diskusjonsfora og medlemsområder til fildelere. Under EU-direktivet åpnes det for å kunne anklage enkeltpersoner for brudd på loven uten å fremlegge fysiske bevis, et skjermbilde av din IP-adresse ser ut til å holde. Risikerer vi at gamle rettsprinsipper satt til side for en drakonisk lovgivning?

Rassiaen mot den svenske fildelingstjenesten, The Pirate Bay, skapte stor debatt når det viste seg at amerikanske myndigheter hadde presset svensk politi til å gå til aksjon. Tidlig på morgenkvisten den 31. mai 2006 ble over 50 svenske politimenn satt inn for å stoppe nettstedet, en såkalt torrent-tracker, som linker til filer under nedlasting hos tusenvis av brukere. Under razzian ble servere beslaglagt og tre personer arrestert, avhørt og DNA-registrert uten at lovligheten ved denne type tjeneste var prøvd i det svenske rettsvesenet. Svenske Rapport var raskt ute til å rapportere om press fra IFPI og Motion Picture Association of America (MPAA) om handelssanksjoner via WTO hvis svenske myndigheter ikke grep inn.

Som et indirekte resultat av denne episoden fikk den politiske organisasjonen Piratpartiet satt lys på en debatt om opphavsrett som tidligere var dominert av underholdningsindustrien. I dokumentaren «Steal This Film» (2006) presenterers saken i sin helhet og vi treffer en ungdomsgjeng med et lekende forhold til teknologi. Aksjonen mot The Pirate Bay styrket dette miljøet og gjorde myndighetene og underholdnings-industrien oppmerksom på den populære støtten av fildeling. Piratpartiet fikk 4.5 prosent under skolevalget og 34.918 stemmer (0.63 prosent) ved riksdagsvalget. Bevegelsen representerer bekymrede borgere, ikke en kriminielle guttegjeng slik de blir forsøkt fremstilt av underholdningsindustrien.

Joel Syverud studerer matematikk på Blindern og representerer Piratgruppen Norge, en interesseorganisasjon for fildelere:
– Vi jobber desentralisert og uten ledelse. Engasjementet er frivillig og vi ønsker å utfylle rollen Piratbyrån gjør i Sverige. Vi skal yte «digital rettshjelp» og på sikt opprette et fond til støtte for enkeltpersoner som saksøkes for fildeling. I forkant av razziaen mot The Pirat Bay ble det privat sikkerhetsselskapet Gothia Protection Group innleid av MPAA for å overvåke gjengen.. Informasjonen ble videresendt polititet og en totalt utenforstående tenåringsvenninne ble ransaket i sitt eget hjem.
– Jeg håper norske myndigheter lærer av denne saken og at vi slipper at lignende skal skje i Norge, legger han til.

Prof. Olav Torvund ved Institutt for Rettsinformatikk har lenge fulgt debatten rundt opphavsretten og ser problematikken men er ingen pirat:
– Jeg har ikke sympati med de som mener at gratis musikk og film er en menneskerett. Prinsippet om informasjonsfrihet innebærer fri tilgang på informasjon, ikke nødvendigvis gratis informasjon, sier Torvund.
– Opphavsretten blir først et problem når kunstnerisk uttrykk blir hemmet fordi de ofte baseres på tidligere verk. Torvund minner oss på at det fortsatt er lov å kopiere til privat bruk så lenge kilden er lovelig anskaffet og at lovverket faktisk går i riktig retning siden det tar hensyn til ny teknologi.

Hva er så denne teknologien? I artikkelen «Incentives Builds Robustness in BitTorrent» fra 2003 definerer Bram Cohen prinsippene i BitTorrent-protokollen. Fordelen med BitTorrent er at samme fil hentes ned fra flere brukere samtidig og øker derfor påliteligheten og hastigheten ved nedlasting. Grunnprinsippet ved Internett er datamaskiner koblet i nettverk for å redusere risikoen ved lagring av informasjon, dette er også grunnprinsippet ved fildeling (P2P). Informasjon blir spredt blant tusenvis av datamaskiner for å sikre trygg lagring og distribusjon. Mange vil si at hvis man ønsker å stoppe fildeling må man stoppe hele Internett.

Når USA reviderte sin patentlovgivning på 70-tallet ble ikke programvare regulert fordi dette ble sett på som algoritmer, ren matematikk. Dette ble først endret når programvare ble brukt til å styre mekaniske innretninger. Etter hvert er USA blitt en av de mest agressive håndhevere av opphavsrett. Selv forsøk på å omgå kopisprerrer og inversutvikling («Reverse Engineering») ble forbudt. Forskning på datasikkerhet blir lidende siden den nødvendigvis krever tilgang på kildekoden. Mange saker har havnet i retten hvor frifinnelsen av DVD-Jon er mest kjent i Norge.

At Internett representerer et juridisk minefelt og en potensiell trussel mot personvernet og yttringsfriheten var grunnlaget for etableringen av The Electronic Frontier Foundation i 1990. Noen år senere opprettes Elektronisk Forpost Norge (EFN). Det er ikke bare innen de kreative yrkene at opphavsretten er under kritikk. Innenfor utviklingsmiljøer i IT-bransjen har åpen kildekode lenge vært en driver for innovasjon. Krav om stabilitet og sikkerhet ved programvare har tvunget frem en internasjonal bevegelse som fremmer åpen kildekode. Det mest kjente tilfellet er Linux, et gratis operativsystem. Opphavsrett og patenter sees på som et hinder for utvikling av brukervennelig og rimelig programvare.

Leder for EFN Thomas Gramstad foreslår i en artikkel i Ballade at staten burde innkreve en avgift ved nedlasting i samme ånd som Kasettfondet. Dette er en ide som Piratpartiet i Sverige tar sterk avstand fra og foreslår heller et klart skille mellom nedlasting til privat og kommersielt bruk. Et slikt skille vil gjøre nedlasting av kopibeskyttet materiale lovelig til privat bruk. Konsekvensene av det motsatte, en lovgivning som tillater overvåkning av privat internettbruk, vil nødvendigvis kreve et omfattende byråkrati og true personvernet.

Muligheter for kompensasjon for den påståtte nedgangen i salget av film og musikk blir selvfølgelig godt mottatt i underholdningsbransjen. Basert på Kasettfondet og kasettavgiften er det fremmet forslag om en CD-avgift eller en mer avansert bredbåndsskatt. En slik avgift eller skatt er ment innkrevd av staten og videreført til underholdnings-industrien. En ny «NRK-lisens» som fordyrer en tjeneste som allerede kommer underholdningsindustrien til gode er paradoksalt. Skal f.eks pornoindustrien kompenseres via et offentlig innkrevingsregime?

Internasjonal regulering av opphavsrettslig beskyttet informasjon er kommet i konflikt med den teknologiske utviklingen. Når juridiske retningslinjer blir diktert av en mektig industriell lobby kommer hensyn til personvern i annen rekke. Dette opptar Jorge Cortell som foreleste om intellektuell eiendomsrett ved Valencias polytekniske universitet. I forbindelse med et foredrag om fildeling ved universitetet ble universitetsledelsen presset av det spanske Promusicae (tilsvarende norske TONO) og IFPI til å avskjedige Cortell. Senere fikk han besøk i sitt hjem av både Business Software Alliance (BSA) og skattemyndighetene.

Cortell lar seg ikke tie så lett og har holdt fordraget utallige ganger senere. I foredraget trekker han en parallell mellom informasjon på Internett og lyden fra en radio. Informasjon i det offentlige rom kan ikke beskyttes og bør ikke beskyttes. Cortell legger mye av skylden for opphavsrettsproblematikken på gamle industrigiganter som nekter å tilpasse seg ny teknologi. En av mytene Cortell effektivt dreper er at det er utøverne som tjener på vederlagssystemet. Det er derimot de store mediabedriftene som beriker seg gjennom å kynisk driver frem bestselgende pop-stjerner på bekostning av mindre utøvere og deres inntektspotensiale.

Cortell er ikke alene om å finne svakheter ved de nye lovene for opphavsrett på internett. I boken «Free Culture» presenterer Lawrence Lessig en rekke argumenter for åpenhet og deling av informasjon over internett. Lessig frykter at både den teknologiske og økonomiske utviklingen samt de kreative yrkene vil lide under en lovgivning som er diktert av underholdningsindustrien. Beskyttelse av en bok er i dag 50 år etter forfatterens død ifølge lovgivning under World Intellectual Property Organisation (WIPO). Dette medfører at eldre og smalere litteratur uten kommersiell verdi blir låst ned i hvelv fremfor å gjøres tilgjengelig for det offentlige. I slike tilfeller er ingen tjent med dagens opphavsrett.

Ingen er heller tjent med at teknologien «går under jorden» og blir mer avansert i takt med jakten på fildelere. Juridisk press mot fildelingsteknologi fremmer et ”våpenkappløp” om kryptering og anonymisering av internettforbindelser. At fildeling skal ha noe med terrorisme blir for mange absurd, men slike systemer er allerede tilgjengelige og gjør det vanskeligere eller umulig å overvåke. En slik utvikling kan føre til at kriminelle elementer benytter denne teknologien og at politiet mister kontrollen de har i dag. Liberale lover vil derimot holde teknologien transparent og mer oversiktlig.

Teknologien for overvåkning finnes allerede, det vi nå ser en en kultur som er villig til å håndheve lover som hører hjemme i en politistat. I Hong-Kong ble 200.000 speidere i alderen 9-25 opplært til å angi internettbrukere som laster ned opphavsrettslig beskyttet materiale. En angiverkultur blir sponset og bygd opp av underholdningsindustrien. I Kina samarbeider også Google med myndigheten om å blokkere uønskede websider. Går Norge i retning av Kina hvor personvernet og yttringsfriheten må vike for kravene fra en mektig industri som tviholder på gammel teknologi?