Skip to content

Kapittel 1.

februar 13, 2007

En vegg av svart støv dekket horisonten og spiste sakte opp ørkensanden i retning den sterkt armerte vaktposten. Bakkestasjonen for kvantekryptert kommunikasjon i ekstremt farlige krigssituasjoner var bemannet av en offiser og en ingeniør. Frank var begge deler men hadde glemt hvilken rang han holdt. Da han tittet opp fra den elektronmagnetisk pulssikre krypteringsmaskinen og så skyen visste han hva som hadde skjedd.

Det var ikke første gangen Lloyd hadde sett resultatet av hydrogenbomber og var godt forberedt. Situasjonen på grensen mellom Irak og Iran hadde blitt omformet til et prøvefelt for taktiske atombomber i løpet av denne sommeren. Forrige gang Lloyd hadde sett effekten av en hydrogenbombe vekket dype minner. Han var en av de første som ankom Taiwan når Kina hadde angrepet i 2014. Synet hadde brent seg fast på netthinnen. Ingenting kunne måle seg med det spektakulære synet av en detonert hydrogenbombe observert på nært hold. Lyset, fargene, lyden – noe man aldri glemte.

I den raskt isolerte Kina-Taiwan konflikten for to år siden var han trygt stasjonært om bord på U.S.S. Ceasar i Taiwan stredet. Nå satt han i en bunkers i ørkensanden på grensen mellom Irak og Iran. Vernedrakten ville beskytte han mot radioaktiv stråling, men tanken på å bli oppslukt av støvskyen gjorde situasjonen betraktelig mindre betryggende. Han var ikke alene om å føle trusselen fra veggen av svart radioaktivt støv. Jagerfly, helikoptre, stridsvogner og lette kjøretøy med soldater kom strømmende fra den fryktinngytende veggen. Det var som om ingen ville vite hva som ventet dem på baksiden.

– ”Vi må tilbake til basen”, ropte radiooperatøren gjennom støyen fra styrkene som var i full retrett.
– ”Jeg henter jeepen, vent utenfor om 5 minutter” fikk Lloyd med seg før et jagerfly brøt lydmuren rett over bunkeren. I det Lloyd kom seg opp fra bunkeren så han den. Han trodde ikke sine egne øyne først og måtte ta av seg vernebrillene for å forsikre seg om at det ikke var en innbilning. Et fartøy på størrelse med flere fotballbaner kom flytende gjennom veggen av støv. Det glattpolerte fartøyet glimtet i solskinnet og stod i sterk kontrast til den svarte veggen den kom glidende gjennom.
– ”Hva i…”, sa Lloyd for seg selv. Han hadde aldri sett noe lignende. Ubemannede overvåkingsfly fantes overalt i forskjellige størrelser, men denne var større enn et hangarskip og skled sakte og lydløst gjennom luften.

Lloyd ble brutt ut av transen og ble brått påminnet om den kritiske situasjonen da jeepen bråbremset i sanden foran han.
– ”Hva driver du med”, skrek sjåføren.
– ”Så du det”, spurte Lloyd med en stemme bare krigsveteraner kan og pekte mot veggen av støv. Uten å se i retningen han pekte svarte sjåføren med å ruse motoren.
– ”Det er derfor jeg ber deg hoppe inn nå. Vi har ikke tid til dagdrømmer, hopp inn”. Det gigantiske fartøyet var borte og veggen av støv var kommet faretruende nærme. Lloyd lot bildet på hans indre øye gi slipp og hoppet inn i jeepen som skjøt av gårde mot hovedkvarteret.

Krigen hadde nådd et nytt nivå når de første taktiske atombombene hadde sprunget. Verden hadde vært i en kronisk krisesituasjon og på randen av atomkrig siden den amerikanske presidenten hadde innført unntakstilstand i 2019. Los Angeles hadde blitt slettet med jorden av en hjemmelagd atombombe og la grunnlaget for presidentens ubegrensede makt. Hastige endringer i grunnloven hadde sørget for at løsningen ble permanent.

De allierte hadde retaliert og utslettet all strategisk infrastruktur som hadde gjort Iran til den fremste fronten mot vestens militære maskineri. Sammen med tusenvis av autonome robotsoldater stod flere hundre tusen menn og kvinner stasjonert i Irak klare for et eventuelt angrep fra øst. Internasjonal terrorisme var ikke lenger organisert av løse nettverk av islamske terror celler. Iran, Pakistan og Kina var nå en militær allianse, med et mål, å stoppe den vestlige verdens ustoppelige tørst etter de siste dråper olje.

Jeepen hoppet over sanddynene og etterlot seg en sky av støv på vei tilbake til hovedkvarteret.  – ”Det er godt noen ikke blir utslitt av denne krigen”, sa Lloyd og pekte på formasjoner av robotsoldater og ubemannede jagerfly som møtte dem. Han reflekterte over hva han nettopp hadde sagt. Egentlig var han mer mentalt enn fysisk sliten etter mange år på slagmarken. Han mimret om sin ungdom hvor han hadde som hobby å ødelegge kamproboter i trening på nærkamp.

Det som plaget han var hvordan krigene hadde blitt konstruert for å få tilgang på oljen som smurte maskinen av et samfunn han en gang hadde trodd på. Etter å ha sett det han bare kunne kalle et romskip, som han knapt kunne tro var av denne verden, var ikke frustrasjonen blitt mindre. Kriger som fikk kunstig åndedrett, som aldri tok slutt og var styrt fra kulissene var noe Lloyd ikke kunne leve med lenger. At tiden som yrkessoldat var kommet til en slutt falt allikevel ikke naturlig for Lloyd. Han mislikte halvferdige jobber.

From → Fiksjon

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: