Gå til innhold

Tekst om «som duften av en drøm» av Bjarne Benjaminsen

Fra Jeg leser via Magasinet Pegasus:

Boken har undertittelen kybernetiske fabler, og som vi vet oppfattes begrepet kybernetikk som læren om regulerende og selvregulerende mekanismer i naturen og teknologien. Denne oppfatningen stammer fra matematikeren Wiener som i 1948 publiserte boken Cybernetics hvor han fremlegger ideen om at regulering og styring i både biologiske og tekniske systemer følger felles lover som kan uttrykkes matematisk.

Men nok tørrprat! For denne boken er milevis fra å være noe i den retningen. Novellene handler om det å være menneske i vår digitale og sosialt distanserte tid, og det er virkelig foruroligende lesing. Jeg er jo svak for dystopier nettopp fordi denne sjangeren kan være et varsko om hvordan fremtiden kan bli seende ut. Ta MaddAddam for eksempel. Men der Atwood skriver at selv om trilogien er fiksjon, inneholder den ingen form for teknologi og ingen bioskapninger som ikke allerede finnes, er under utvikling, eller ikke er teoretisk sannsynlige, har Benjaminsen gått enda lengre. Disse korte historiene viser tilsynelatende lykkelige, eller i alle fall tilfredse mennesker som lever sine daglige liv en gang i fremtiden. Men under overflaten truer drømmer om et annet liv å forstyrre tilværelsen deres. Mange spørsmål melder seg, som det står bakpå boken:

Hvor verdifulle er sanseinntrykk av tapte naturlandskap?
Hvem fortjener å dele ditt nervesystems innerste signaler?
Hva kan meditasjon brukes til i den digitale hverdagen?
Henger suget i bringen sammen med de elektriske uværene som herjer planeten?
Og hva slags stoff er egentlig drømmer vevet av?
I disse ti ”kybernetiske fablene” stilles vågale og skremmende spørsmål. Gjennom science fiction og fabelprosa kretser boka inn en rystende tematikk: Hva vil det si å være et menneske i en digital verden? Er menneskenes hjerter like til alle tider – eller står vi i dag overfor en sosial og teknologisk omkalfatring av selve menneskenaturen?

KJØP BOKEN HER.

Stein Holte: Om viruset som beseiret hele verden

Photoshopping av Hege Vadstein

Illustrasjon. Hege Vadstein

Stor honnør til Stein Holte som har skrevet en av de beste «politiske analysene» av korona-krisen til nå. Jeg mener temaet er så viktig og interessant at alle med felles interesser i å overleve pandemien burde har et virtuelt strategimøte. Det jeg finner mest spennende i teksten er det potensielle politiske mulighetsrommet som ingen helt vet hva er. Styrkes eksisterende flokk-tilhørighet? Er EU og globalismen død? Blir dette nasjonalismens tidsalder? Vil kapitalismen gjennoppstå i ny drakt, eller vil det lovløse anarkiet råde i all overskuelig fremtid?

Stein Holte:

Menneskeheten befinner seg nå i en situasjon den aldri har vært i før. En stor del av oss sitter innesperra i et land, en region, en by, i våre egne hjem. Samtidig har vi kontakt med hele verden via internett. Årsaken er et virus vi aldri har møtt før. Vi veit ikke hvordan vi skal takle det. Vi veit ikke hva som vil skje. Om et år, en måned, en uke, i morgen. Det er i sånne situasjoner vi trenger gode, kompetente og samlende ledere. Vi har Erna Solberg.

For meg er Ernas tre mest framtredende egenskaper maktgriskhet, arroganse og feighet. Hun, regjeringa og vennene deres har tatt avgjørelser og inngått avtaler uten å lytte til folket hun er satt til å tjene. Ikke bare bak ryggen på oss, men noen ganger også bak ryggen på Stortinget – avgjørelser som har vidtrekkende betydninger for livene til hver og en av oss.

og ikke nok med det …

På åttitallet ble verden oversvømt av en rekke nye ledelsesfilosofier. Ledelse ble et fag i seg selv. Det viktigste var at en leder behersket faget ledelse og bekjente seg til disse teoriene. Å ha fagkunnskap om det bedriften eller den institusjonen man var leder for dreiv med, ble ansett som uvesentlig.

etterfulgt av «wham-bam»:

De fleste av disse folka ble ledere fordi de hadde et høyt ambisjonsnivå og en velutviklet appetitt for makt. De har ofte et stort ego og liker ikke å bli fortalt nedenfra hva de skal gjøre. Dette gjelder også på mellomledernivå. En tilbakemelding fra gølvet skal igjennom en rekke ledd før den eventuelt når fram til toppledelsen. En tilbakemelding som setter en mellomleder i et negativt lys, har en lei tendens til å forsvinne i skrivebordsskuffen og ikke bli videresendt. Dette gjelder selvsagt også i politikken. Helt opp til regjeringsnivå. Sånn er det i hele verden.

Les mer…

Coronachan hits the fan

borges-reading-e1556122949836

Ill. Borges. Bildetekst: Dette er skummelt, sa du?

Nå er lille-broren til store-slemmen her, og dere blir skremt?

 

Jorge Luis Borges forteller oss alle at «there are more things» South:

Dahlmann sat down next to the window. The darkness began overcoming the plain, but the odor and sound of the earth penetrated the iron bars of the window. The shop owner brought him sardines, followed by some roast meat. Dahlmann washed the meal down with several glasses of red wine. Idling, he relished the tart savor of the wine, and let his gaze, now grown somewhat drowsy, wander over the shop. A kerosene lamp hung from a beam. There were three customers at the other table: two of them appeared to be farm workers; the third man, whose features hinted at Chinese blood, was drinking with his hat on. Of a sudden, Dahlmann felt something brush lightly against his face. Next to the heavy glass of turbid wine, upon one of the stripes in the table cloth, lay a spit ball of breadcrumb. That was all: but someone had thrown it there.

Digitale dobbeltgjengere og det virtuelle Panopticon

Michel Foucault skrev på slutten av 70-tallet om «Panopticon» (1977), en fengselsmodell utviklet av Jeremy Bentham, men som aldri ble gjennomført i praksis. (sic!)

Vakten skulle ha fullt tilsyn på alle fanger, gjennom plassering i midten av fengselet. I cellene rundt skulle fangene sitte på andre siden av en speilvegg som kun var gjennomsiktig fra fengselsvaktens side. På den måten ville du aldri være vitne om de ble overvåket eller ikke. Dette skulle føre til selvkontroll og -disiplinering, fordi de i teorien alltid kunne være overvåket.

«Docile bodies», de føyelige kropper, er mer aktuelt og virkelighetsnært enn noensinne. Selv om selvdisiplineringen er mer skjult og bortgjemt i en forkledning av Facebook, Google, Snapchat og Uber, blir vi daglig føyet i den retning de datamektige ønsker at vi skal.

Hvilke konsekvenser vil det få, at vi i teorien alltid kan lyttes til, gjennom alltid å være så nær en smarttelefon?

Fra Klyngen av overvåkningspraksiser skaper datadobbeltgjengere av oss alle av Camilla F. Lamprecht publisert i Subjekt.

Bilde

FrP ut av regjeringen