Gå til innhold

Zappfe: en ubebodd klode er ingen ulykke

Pessimisme og oppgitthet over livets rammebetingelser er menneskelig. Samtidig er naturlig forekommende tristesse med tilhørende symptomer ansett som usympatiske personlighetstrekk. Derfor har vi gjennom sosialisering lært oss at det å være blid og omgjengelig alltid lønner seg.

Selvbedrag er utgangspunktet for ulike psykofilosofiske refleksjoner belyst av en rekke store tenkere gjennom tidene. En av de mindre kjente som fremmer denne livsanskuelsen er nordmannen Peter Wessel Zappfe, i dag mest kjent som en av pioneerene innen økofilosofi.

Essayet Den sidste Messias (1933) kan leses som grunntankene som senere utbroderes i hans doktoravhandling, Om det tragiske (1941). Zappfe har etter sin død i 1990 inspirert flere antinatalistiske tenkere som David Benatar og Thomas Ligotti, mest kjent for «The Conspiracy Against the Human Race«. Antinatalismen har flere sentrale tenkere du kan lese om her, eksempelvis:

“As far as I am concerned, I resign from humanity. I no longer want to be, nor can still be, a man. What should I do? Work for a social and political system, make a girl miserable? Hunt for weaknesses in philosophical systems, fight for moral and esthetic ideals? It’s all too little. I renounce my humanity even though I may find myself alone. But am I not already alone in this world from which I no longer expect anything?”

Emil Cioran, On the Heights of Despair

Les den engelsk oversettelsen «The Last Messias» på Philosophy Now, kjøp «Om det tragiske» på ARK eller bare les hele «Den sidste Messias» som flyter på nettet her:

Den siste Messias

I

En natt i lengst forsvunne tider våknet mennesket og så seg selv.

Han så at han var naken under kosmos, hjemløs i sitt eget legeme. Allting oppløste seg for hans prøvende tanke, under over under, redsel over redsel sprang ut i hans sinn.

Da våknet også kvinnen og sa at det var tid for å gå ut og slå noe ihjel. Og han grep sin bue, frukten av åndens og håndens forening, og gikk ut under stjernene. Men da dyrene kom til sine vannhull, hvor han ventet dem av gammel vane, da kjente han ikke lenger tigerspranget i sitt blod, men en stor salme om lidelsens broderskap mellom alt som lever.

Den dagen kom han ikke hjem med bytte, og da de fant ham ved neste måneny, satt han død ved vannhullet.

II

Hva var skjedd? Et brudd på selve livs-enheten, et biologisk paradoks, en uhyrlighet, en absurditet, en hypertrofi av katastrofal natur. Livet hadde skutt over målet og sprengt seg selv. En art var blitt væpnet for sterkt, – ånden gjorde den ikke bare allmektig utad, den var like farlig for sin egen velferd. Dens våpen var som et sverd uten grep og plate, en tveoddet klinge som kløver alt; men den som vil bruke det må gripe om eggen og vende den ene odd imot seg selv.

Tross sine nye øyne hadde mennesket fremdeles sin rot i stoffet, dets sjel var innspunnet i det og underlagt dets blinde lov. Men samtidig kunne han se på stoffet som en fremmed, sideordne seg med andre fenomener, gjennomskue og plassere sine egne vitale prosesser. Han kommer til naturen som en ubuden gjest; forgjeves rekker han sine armer ut og bønnfaller om å bli gjenforenet med det som har skapt ham: Naturen svarer ikke mer, den gjorde et under med mennesket, men siden kjente den ham ikke. Han har mistet sin hjemstavnsrett i universet, han har spist av kunnskapens tre og er utstøtt av paradiset. Han er mektig i den nære verden, men han forbanner sin makt fordi han har kjøpt den for sin sjels harmoni, sin uskyldstilstand, sin borgfred i livets fang.

Les mer…

Hans Egede

Se mer av Hans Egede.

Nerdrum Jr.: Opplyst enevelde er best

Espen Teigen i Nettavisen (kjent fra Resett) intervjuer sønnen til Odd Nerdrum:

– Det er underklassefolk som er oppvokst og utdannet på norsk statlig skole. De har ikke en bakgrunn fra en kulturrik, ærverdig familie. De er oppkomlinger.

Det Nerdrum egentlig skulle ønske seg var en kulturbærende adel. Gjerne en som delte hans verdier. Men dagens adel har han lite til overs for.

– De aller rikeste i dag er oppkomlinger. Fullstendig kulturløse. Det de produserer er søppel. Vi har en moderne adel i Norge. Det er byråkratiet. Det er bare at de ikke vil ta det ordet i sin munn. De har tilsvarende makt som den gamle adel, men forskjellen er at de er ikke dannede mennesker. De har vokst opp i blokker og fått sin utdannelse betalt av velstående nordmenn, sier Nerdrum.

Les mer om forfallet på Sivilisasjonen.no

Vår kollektive schizofreni

Emma Bakkevik intervjuer Erland Kjøsterud. Intervjuet er opprinnelig publisert i Harvest Magazine og på Kjøsteruds egen blogg:

Klimakrisen som truer selve livsgrunnlaget vårt, gjenspeiler krisen i vårt indre sjelsliv. I «kapitalocen» utsettes både mennesket og naturen for teknokapitalismens rovdrift. Skal vi redde oss selv fra volden, må våre tidligere væremåter endres fullstendig, mener forfatter Erland Kiøsterud. Først når vi har et alternativ til forbrukersamfunnet, kan vi ta nødvendige grep for å frigjøre oss, og naturen, fra kapitalkreftene.

Vi befinner oss i en krise, i dobbel forstand. Naturen angripes på to hold; både naturen vi lever i, og naturen som lever i oss. Ødeleggelsen av den ytre naturen blir et speilbilde på hva som foregår i vårt indre: våre naturlige sider, som ømhet, tålmodighet og empati, forsvinner i takt med trær og dyreliv. Hvordan havnet vi her?

«Vi klarte å skape en kultur og en produksjonsform som både undergraver vårt eget livsgrunnlag, og vår evne til å reparere det. Det at vi opplever naturen som et objekt som vi kan skille ut fra oss selv og som kan forandres etter vårt forgodtbefinnende, det danner et bilde av omgivelsene, og av hverandre, som instrumentelle og manipulerbare. Produksjonsformen vår har den virkning at vi avstumpes eller blir blinde for det som gjør oss levende. Det å få tak i billig arbeidskraft og gjøre den villig og lydig, har kapitalen alltid hatt stor interesse av, og den har fornyet seg på det området tre-fire ganger gjennom historien. Det siste er altså teknofikseringen – kapitalen vil møte den økologiske motstandsbevegelsen som vi ser vokse frem, med ny teknologi. Hvis jeg er bedriftsleder, og jeg vil overleve, da vil jeg ha billig arbeidskraft. Så skal vi endre den mentaliteten, må vi endre grunnleggende forhold i vår tenkning om produksjon – og det er ganske krevende.»

Teknokapitalismen har på et vis kapret kroppen og sansene våre, men dette er vel delvis selvpåført? Når vi lar den digitale teknologien bli en så stor del av livet vårt, med «apper» som forteller oss når vi bør spise og trene, så slutter vi å lytte til kroppens signaler. Denne fornektelsen av vårt biologiske sanseapparat forsterker vår avhengighet av teknologien og gjør oss på sikt svake, både fysisk og psykisk. Burde vi ikke ta ansvar for slike selv-destruktive tilbøyeligheter?

«Vi er fanget i et produksjons- og forbruksmønster som gjør at vi er nødt til å fornekte at vi er natur – ellers ville vi handlet og levd på en helt annen måte. Den fornektelsen av livet er sterk og helt nødvendig for at vi skal kunne fortsette livsstilen vi har i dag. Det er det samme med alkoholikeren; fornektelse frem til forståelse, så arbeidet. Alle disse avhengighetene vi har, kan kanskje spores tilbake til det vi gjør mot oss selv som natur. Det er sikkert mange grunner til at folk blir rusavhengige, men det er nok én av dem. Vi driver med selvmedisinering for å holde ut, og så blir det en selvforsterkende, ond sirkel. Jeg må forbruke, for å holde ut at jeg forbruker.»

Les mer…

Den iranske forskningsdirektøren for «weaponized nuclear programs» ble nettopp uskadeligjort av Mossad

Iranian foreign minister condemns killing of Mohsen Fakhrizadeh as an ‘act of state terror’ and links Israel to the attack.

Image

Read Al Jazeera and Plausible Futures for more about killing Suleimani.