Obama: Israel truer USAs interesser

Gjentatte ganger har Irans president Mahmoud Ahmadinejad truet med at Israel «må fjernes fra kartet». Trusselen blir tatt på alvor. Ifølge meningsmålinger, sier en fjerdedel av israelerne at de vil vurdere å emigrere hvis Teheran får atomkapasitet. Netanyahu frykter det han ser på som «et nytt holocaust», og det er ingen hemmelighet at landets hær har lagt planer for et angrep mot Iran, hvis regjeringen skulle finne det nødvendig.

Også her er Israel og USA på kollisjonskurs. USAs ledere understreker at noe israelsk angrep uten grønt lys fra Washington ikke vil bli akseptert. Men skulle Netanyahu konkludere med at Irans atomprogram har kommet så langt at det vil kunne true Israels eksistens, vil Israel kunne angripe tross Washingtons motstand. I 1981 angrep israelske jagerfly et av Saddam Husseins atomanlegg i Irak, og i 2007 bombet israelske jagerfly en atominstallasjon i Syria.

Fra Dagsavisen.

Frykter terrornettverk i Nord-Korea

En av verdens siste kommuniststater, Nord-Korea, lar seg ikke skremme av internasjonal fordømmelse mot mandagens atomprøvesprengning. Natt til onsdag prøveskjøt nordkoreanerne flere kortdistanseraketter over Japanhavet.
…
USAs president Barack Obamas største bekymring er imidlertid ikke om Nord-Korea vil fortsette atomsprøvesprengningen. Obamas verste hodepine er at Nord-Korea advarer mot å gjennomsøke skipstrafikken for kjernefysisk materiale.

Gårsdagens nyhet om at Sør-Korea har sluttet seg til amerikanernes PSI-program for å hindre sendinger av atomvåpenteknologi og utstyr fra å nå Nord-Korea, satte sinnene i kok hos ledelsen i hovedstaden Pyongyang.

Fra Dagsavisen.

Irving kom, snakket og dro

David Irving:
kaller nordmenn nazikollaboratører - blir kjeppjaget av mobb

Historikeren er blant annet kjent for å ha fornektet holocaust, noe han også er blitt dømt for. Demonstrantene greide imidlertid ikke å hindre ham i å gå i opptak, og tirsdag kveld ble intervjuet vist på TV 2.

Der hevdet Irving blant annet at de fleste nordmenn var kollaboratører under krigen. Ifølge briten er Norge akkurat som Frankrike, hvor innbyggerne liker å tro at de var en nasjon av motstandere.

– Men leser du de tyske dokumentene, ser du at motstandskampen knapt nok eksisterte. I Norge var de aller fleste kollaboratører, sier Irving.

Han mente også å ha bevis for at norsk politi overleverte en rekke britiske soldater til Gestapo da Vemork-aksjonen mislyktes.

Irving møter motstand i de fleste kretser, også blant Norges historikere. Men mange forsvarer likevel hans rett til å uttale seg.

– Det han står for er avskyelig, men det må han få lov til å stå for. Det at han ble nektet innreise i noen land, dømt og sperret inne er mer betenkelig, sier historiker Øystein Sørensen til TV 2.

ANB-NTB via Rogalands Avis. Se innslaget på TV2 (se hele programmet på YouTube).

Oligarkdebatten: Olsen og historien

Det etterhvert så infamøse leserinnlegget av Petter Olsen om Røkke i Dagens Næringsliv har startet en liten norsk oligarkdebatt. Siste innspill kommer fra Dag Tangen, høyskolelektor ved BI i dagens papir DN:

Petter Olsen besværer seg over “en underlig ny situasjon i dette landet”. Skyteskiven er Kjell Inge Røkke. Man kan si mye om ham og hans rolle, men ny er den ikke.

En viss Fred. Olsen sammenvevet for eksempel i en periode finansieringen, rederi og skipsbyggingen i et finmasket nettverk med statssubsidierte lån. Og da byggemanien for kjempeskip gikk over alle grenser med billige statlige lån, hvor fikk skipsrederne penger til å betale verftene? Fra staten gjennom Garantiinstituttet, som hadde fått dem av skattebetalerne. Fred. måtte til slutt dele pengene han hadde tjent med deg, vel fortjent, men hvordan har du tenkt å bruke dem for å bryte denne sirkelen?

Konsentrasjonsleire? Norske redere har alltid tjent bra på å frakte mye rart. En av dem het Anders Jahre. Han fikk takkeskriv fra Wehrmacht i 1940 for beredvillig ha å stilt sin flåte til disposisjon i aprildagene 1940. Deretter fikk han Kommandørkors av St. Olav. Så veldig sjarmerende var han ikke, men han hadde en stortingsrepresentant som het Fridtjof Bettum i samme lomme som pengeboka si. Hva kaller du slike mennesker?

Du er så interessert i fortidsvern, har du sovet i historietimen?

Hvis innleggene fortsetter å holde en slik kvalitet kan jo papiravisene bare legge helt om til …. papirblogger.

PS. Les også Hilmar Rekstens eventyr av Erling Borgen.

UPDATE: Avisbloggingen fortsetter, nå fra Jahre-fansen:

Fusk
I et innlegg i DN av 27. mai omtaler høyskolelektor ved BI Dag Tangen (som jeg aldri har møtt eller inntil nå har hørt om) forholdet mellom Petter Olsen og Kjell Inge Røkke som har vært diskutert i DNs spalter. Helt ute av sammenhengen bringer han inn skipsreder Anders Jahre, som ifølge Tangen stilfte sin flåte til disposisjon for Wehrmacht under 2. verdenskrig. Dette er fusk. I sitt leserinnlegg fremsetter han nedrige påstander om en mann som døde for nesten 30 år siden – og som ikke kan forsvare seg. Det er skrevet mange bøker om den norske handelsflåtens store innsats i den mest dramatiske situasjon vårt land har vært gjennom. Det var for 70 år siden. Kosmos’ flåte gikk inn i alliert tjeneste under krigen (Notraship). Noen av rederigruppens skip/nybyggingskontrakter ble konfiskert av okkupasjonsmakten. Lektorens innlegg i DN er lite ærefullt. Anders Jahre var en av de største industrialister i forrige århundre på linje med Sam Eyde – grunnleggeren av Norsk Hydro. Jahre var en samfunnsbygger.

- Herbjørn Hansson, tidligere finansdirektør i Kosmos (Anders Jahre gruppen)

Jakten på de kloke genene

ENDELIG. Etter tusenvis av blodprøver og 16 millioner i materialutgifter alene, så det ut som det var treff. I første omgang seks genetiske varianter som var karakteristiske for gruppen med høy IQ. Men før jubelen kunne slippes løs, viste grundigere analyser at de enkelte variantene hver bare hadde en effekt på knapt et halvt IQ-poeng. Og i en litt strengere statistisk test klarte bare en av dem seg. Dessverre var det et gen som ingen kjenner funksjonen til.

- I 20 år hadde vi diskutert hvor store de største genetiske effektene ville være. Nå måtte vi konstatere at de var mindre enn noen kunne forestille seg, innrømmer Plomin.

Men han forsikrer straks at det ikke får ham til å gi opp. Tvertimot er det store planer om et internasjonalt samarbeid om å lage en chip-test av hele 10 000 tvillinger og denne gangen med dobbelt så mange genetiske markører. For som Plomin sier:

- Jeg tror vi i løpet av noen få år skal kunne forklare 3-5 prosent av variansen i IQ med noen hundre eller tusen gener.

Kanskje en nedslående beskjed for gen-entusiaster, men til gjengjeld et gledesbudskap for alle som bekymrer seg for en fremtid full av særlig intelligente designbabyer – utvalgt på fosterstadiet eller rett og slett genetisk manipulert.

- Nei den skrekkvisjonen er nok dommedagsprofetene nødt til å gi opp, sier Plomin og legger ansiktet i medfølende folder.

Fra Dagbladet.

UPDATE: Se også “‘Warrior Gene’ Responsible for Gang Membership, Weapon Use” på Physorg.

Oljeprisen drevet av spekulanter

De fleste økonomier og selskaper i verden tjener på lavere oljepriser. Historisk sett har den toneangivende Dow Jones-indeksen i USA gått i stikk motsatt retning av oljeprisen. Nå går verdens børser i takt med råvareprisene. Tørstad forklarer det med at finansmarkedene har tatt over oljehandelen.

- Finansmarkedet styrer oljeprisen i mye større grad enn før. Finansielle investorer har gått over i oljemarkedet, råvareprisene styres i større grad av fremtidsoptimisme og risikoappetitt, sier Tørstad og legger til:

- Det var det finansielle markedet som sendte oljeprisen opp i 147 dollar fatet i fjor, og det var også det som sørget for et så brutalt fall i fjor høst. Det var ikke fundamentale markedsforhold som skapte den kraftige opp- og nedturen. Det har vært en enorm risikovilje og mye penger som har blitt skutt inn i råvarer, noe av den er tilbake nå. Den kjappe oljeprisoppgangen vi har hatt de siste månedene er drevet av spekulanter.

Markedsanalysesjef Sandrine Tørstad i Statoil mener råvareprisene styres av det finansielle markedet, les mer på E24.

Bokomtale: Frimureriet og de skjulte makteliter

“Frimureriet og de skjulte makteliter:
om broderskap i norsk rett og politikk”
av Erik Rudstrøm.

I tobindsverket ”Frimureriet og de skjulte makteliter” ønsker Erik Rudstrøm å sette søkelyset på frimurerordenens politiske rolle i Norge før, under, og etter annen verdenskrig. At Rudstrøm selv ble et offer for frimurerens makt over rettsapparatet i forbindelse med en arvetvist er sekundært men sannsynligvis inngangsporten for hans interesse for broderskapet. Man kan undres om boken er hans forsøk på hevn.

En av Rudstrøms første anliggende er å motbevise påstanden om at den Norske Frimurerorden er en nasjonal og uavhengig orden. Allerede ved etableringen av en norsk landslosje i 1749 konstituert fra England påstår Rudstrøm at bevegelsen var av internasjonal politisk art. Det var først ved konstitueringen fra Sverige i 1891 at den norske losjen ble den svenske kongens politiske verktøy for å tøyle den nasjonale frihetsbevegelsen som ønsket unionsoppløsning fra Sverige. Dette skapte bla. et lojalitetsdilemma for norske frimurere ved den endelige unionsoppløsningen i 1905.

Rudstrøm støtter seg til boken ”Konspirasjon og kapitulasjon – nytt lys på forsvarshistorien fra 1814 til 1940” av Lars Borgersrud da han fremstiller hvordan militære styrker brukes mot arbeidsbevegelsen i mellomkrigstiden. Bak avvæpningen av forsvaret i 1923 stod fremtredende frimurer med et ønske om et ordenspoliti med klare fascistiske tendenser fremfor et nasjonalt mobiliseringsforsvar. Ordenspolitiet, eller ordensvernet, ble så industrialistenes maktmiddel mot streiker og arbeideropprør (”den indre fiende”). Dette ble grunnlaget for det klandestine nettverk som i følge boken styrte under Nygaardsvold-regjeringen fra 1935 og frem til utbruddet av annen verdenskrig.

Rudstrøm forteller videre om en hemmelig avtale inngått før krigen mellom et Arbeiderparti infiltrert av frimurere, generalstaben og den engelske regjeringen. Avtalens hensikt er å tilrettelegge for en engelsk invasjon av Norge. Noe av bakgrunnen for denne avtalen var tilgangen på svenske og norske jernmalmforekomster i en krigssituasjon. Derfor var mobiliseringsforsvaret avvæpnet slik at engelske tropper skulle invadere landet uten motstand. Som vi alle vet kom tyskerne britene i forkjøpet.

Den internasjonale alliansen i frimureriet var i 1939 representert med 94 norske ”ambassadører” i følge Rudstrøm som viser til losjens matrikkel for året. Mange av disse var også høyerestående offiserer og tilhørte generalstaben. Ved krigens utbrudd var halvparten av den norske offiserstand nazisympatisører og frimurerordenen ble forbudt.

Etter krigen var ledelsen i hjemmefronten omorganisert og fikk tilnavnet ”Kretsen”. I følge Rudstrøm presset disse Nygårdsvold-regjeringen til å trekke seg før det var utstedt nyvalg. Dette makt-vakumet ble brukt for å få i gang et rettsoppgjør hvor landssvikere raskt ble dømt til døden eller satt i fengsel. Rudstrøm mener hensikten var å dekke for generalstabens og Arbeidspartiets forsømmelser under krigen.

Rudstrøm fremsetter så vel påstanden om at leder for Bondepartiet Nils Trædal i samarbeid med andre avverget et planlagt statskupp ledet av tidligere medlemmer i hjemmefrontsledelsen etter krigen. Mange av disse var nå organisert i klandestine nettverk som Alfa som senere skulle inngå i NATO-nettverket Operation Gladio. Trædal døde under mystiske omstendigheter før han skulle presentere sine funn for Stortinget. I Norge som ellers i Europa var Gladio opptatt av anti-kommunistisk beredskap men lignet etter hvert mer på en terrororganisasjon. Mest kjent er Italienske P2-losjen og deres terrorbombing i Italia på 1970/80-tallet.

I Norge skulle denne ”hemmelige hæren” som under krigen ble kjent som Milorg ledet av juristen Jens Chr. Hauge legge grunnlaget for etterkigstidens ”Stay-Behind”. Hauge fikk etter krigen sentrale posisjoner i Arbeiderpartiet men jobbet i følge Rudstrøm parallelt for Alfa-gruppen. Først i 1948 ble ”Stay-Behind” formelt etablert av Hauge. Til stede var også tidligere medlemmer av Nasjonal Samling. Disse paramilitære nettverkene opererte uten Stortingets kontroll og i dekke under Hauges og Vilhelm Evangs lederskap inntil frimurer og hjemmebrenner Alf Martens Meyer ble avslørt i 1978. Rudstrøm påstår videre at ”Stay-Behind” rekrutterte til slutten av 80-tallet. Vi vet at navnet endres til Okkupasjonsberedskap i 1995.

Bokens mange sider om arvetvisten som blir motarbeidet av frimurere blir etter hvert kjedsommelig detaljert og langtrukken. Boken vier også mange sider til Liland-saken, Torgersen-saken, Politivoldsaken i Bergen og Karmøy-drapet. I tillegg er siste delen av boken en gjennomgang av den økonomiske politikken som Rudstrøm mener førte til salg av en rekke norske hjørnesteinsbedrifter til utlandet. Hvis du ikke er spesielt interessert i tvilsom rettspraksis blir dette nitidige rettshistorier hvor sammenhengen med frimureriet er vanskelig å se. At mange politimenn, advokater og dommere er frimurere er absolutt betenkelig. Dette var aktuelt i Finance Credit saken hvor den ene dommeren ble kjent inhabil fordi han, som flere av de tiltalte, var medlemmer av frimurerlosjen. Det bør utvilsomt innføres strengere habilitetskrav for frimurere i rettssystemet.

Boken gjør ikke forholdene rundt Norges rolle i annen verdenskrig spesielt klarere. Både språket og redigeringen er preget av hastverk som fører til en usammenhengende disposisjon, gjentagelser og skrivefeil. Boken gir en meget omfattende oversikt over hva som senere blir kjent som ”Stay-Behind”. Mye av boken er lange sitater fra andre bøker hvor Rudstrøm supplerer med hvem av de omtalte som er frimurere. Om du ønsker å fordype deg i disse spørsmålene i en større sammenheng er referanseverket ”NATOs Secret Armies” (PDF) av en overlegen kvalitet. Til tross for mange svakheter er ”Frimureriet og de skjulte makteliter” en klassiker blant norsk konspirasjonslitteratur.

Referanser:
”Konspirasjon og kapitulasjon – nytt lys på forsvarshistorien fra 1814 til 1940” av Lars Borgersrud 2000.
”Offiserer i Krig og Fred” av Svein Blindheim 1981.
”Militæretaten og den ”indre fiende” fra 1905 til 1940” av Nils Ivar Agøy 1993.
”De var Furre var: maktspill og spionmistanke – et hemmelig nettverk i selvforsvar” av Hans Henrik Ramm og  Johan M. Setsaas 1999.
”Av hensyn til rikets sikkerhet” (1990) og ”Vår hemmelige beredskap, historien om Alf Martens Meyer” (1988) av Christian Christensen.
”Norges hemmelige hær” av Finn Sjue og Ronald Bye 1995.
“Vi som styrer Norge” av Finn Sjue, Viggo Johansen og Pål T. Jørgensen 1996.
”Larvik-hvalbåten som ble spionskip” og ”Avslører havets hemmeligheter” om Alf Martens Meyer.
Se også Stiftelsen Norsk Okkupasjonshistorie (SNO) og “Naziforbryternes Fluktrute Nord” av Per Gjendem.

Omtale av Bind 2:

I bind 1 holder Rudstrøm seg for det meste til Norge. I bind 2 retter han sitt konspiratoriske lys på verdenskartet, spesielt USA. For de invidde er det her særdeles lite nytt. Om du ikke har hørt om Council on Foreign Relations, Trilateral Commission eller Bilderberg før har du muligheten til å lære mer om disse organisasjonene. Kort fortalt; Rudstrøm mener alle er kontrollert av sionister og er ute etter verdensherredømme.

Bind 2 er et langt sammenhengende angrep på sionismen, frimureri og organisasjoner lignende de nevnte ovenfor. Det er en kjent sak at USA ble mer eller mindre grunnlagt av frimurere. Eksempelvis var frihetsgudinnen en gave fra franske frimurere.

I boken kaster Rudstrøm seg på alt fra CIA’s mørke historie, P2 i Italia, 11. September, NATO på Balkan, Illuminati, Sions Vise Protokoller, mer snakk om salg av norske interesser til utlandet med fokus på SND Invest, Federal Reserve, IMF, politiske mord, Gehlen og ”Operation Paperclip”, School of Americas, krigen i Irak og Afghanistan, klasebomber og CIA’s kobling til narkosmugling. Boken er et sammensurium av historisk dokumenterte konspirasjoner. Det er primært sionistene som får skylden og boken grenser til klassisk antisemittisme. Selv Arbeiderpartiet styres etter prinsippene i Sions Vise Protokoller mener Rudstrøm.

Boken kan sees på som en introduksjon til en brutal verdenshistorie svært få ønsker å vite om.

Frimurerprofessor: Vi må skrive deler av historien på nytt

Akademisk frimureri

Det finnes bare et professorat i frimureri på verdensbasis. Fra midten av fjoråret er det en 37-årig trebarnspappa fra Skåne som innehar tittelen. Andreas Önnerfors er et levende bevis for unntaket som bekrefter regelen at akademisk verdighet kommer med alderen.

…Men for det lille akademiske frimurermiljøet var det nok en overraskelse at ”ynglingen” med bakgrunn fra det internasjonalt sett nokså sære svenske systemet fikk den ettertraktede stillingen ved Universitetet i Sheffield i kamp med internasjonale størrelser med langt større erfaring.

- Internasjonal frimurerforskning er et meget lite miljø. En del historiske forskere bruker frimureriske kilder i deler av sitt arbeid, men det er de færreste som studerer frimureriet som historisk fenomen. Årsaken er først og fremst at det bortsett fra USA og  Storbritannia ikke finnes økonomiske midler som kan fordre et slikt miljø. Derfor blir frimurerisk forskning først og fremst et felt for amatører som gjør en stor innsats på hobbybasis. Og det er meget verdifullt i seg selv, men dessverre lite rasjonelt og med liten struktur.

- Hvor står internasjonal frimurerforskning i dag?
- Vi strever med å komme ut av Victoriatidens form for forskning. De teser som ble frembrakt av de første reelle frimurerhistorikere rundt stiftelsen av verdens første forskningsloge ”Quatuor Coronati” i London i 1880-årene, har vært god latin helt opp i vår tid. Men vår tids forskere (en god blanding av profesjonelle og amatører) har rokket ved disse såkalte ”Gould-tesene”.

- Hva innebærer dette?
- Vi må slutte å si at moderne frimureri ble født i 1717. Vi har sikre historiske bevis for arbeidende loger helt tilbake til 1500-tallet. Og innen vårt system må mange detaljer rundt von Hund og Strikte Observanz samt Tempelherreordenen skrives om. Det nytter ikke lenger å si at det er tankegodset og ikke de historiske kjensgjerningene som teller for vår læremåte. Og det er ingen fare ved å hevde slike syn, for det kommer ikke til å endre en millimeter på vår læremåte.

- Hvor står Det svenske system innen internasjonalt frimureri?
- Mange nordiske frimurere tror fremdeles at slik vi praktiserer frimureri, sånn er det også ute i den store verden. Det er helt feil. Vårt kristne system er en meget liten del av den internasjonale frimurerfamilien – mindre enn to prosent. Og vår tilknytning til kristendommen er fjernt for de aller fleste brødre ute.

- Hvor viktige er forskningslogene for frimureriet?
- De gir de frimurere som er interessert i å arbeide med sitt frimureri i litt utvidede former en sjanse til å realisere seg. Det som trenges er et bedre samarbeid mellom akademia og logene på en slik måte at våre ritualer og læremåter forblir innenfor logens dør, mens forskerne får adgang til arkivene våre. Det vil kunne bli et fruktbart samarbeid som begge vil tjene på. Vi er en av den vestlige verdens eldste organisasjoner som sitter på interessant materiale som kan brukes langt utover vår egen sfære.

Rett fra siste nummer av Frimurerlosjens eget Frimurerbladet.