Prolog.

Kilometervis med blomstrende grønne enger, store eiketrær og små elver og dammer var alt øyet kunne se. Luften var frisk og en svak bris virket forfriskende i det varme klima. Foran en fiskedam satt en eldre mann og fisket. Himmelen var blå og noen få skyer lot seg gjenspeile i vannet blant vannliljer og et par ender. Det eneste som brøt stillheten var lyden av fiskesnella og noen kvitrende fugler i det fjerne.

Det var lenge siden MacGregor hadde vært her. ”Alt for lenge siden” tenkte han i det han kastet fiskestangen på nytt. Nå visste han i hvert fall at stedet var like reelt som forrige gang han var her. Det var ikke lett å forestille seg at dette stedet fantes, desto verre at det var isolert fra resten av verden. De ti minuttene det tok med den antibakterielle heisen var ikke noen naturlig overgang fra den betong- og metallfylte verdenen ovenfor. Overgangen fra den skitne og forurensede verden ovenfor til denne naturperlen var like brutal hver gang man gikk ut av heisen.

Mount Weather, som stedet ble kalt, var tidligere brukt som militært hovedkvarter i tilfelle atomkrig. Bunkeren som målte over 100 dekar hadde blitt kjøpt av Ligaen etter at politiske og militære funksjoner hadde fått egen romstasjon til bruk i krisesituasjoner. Space Force One, som romstasjonen het, var sjeldent tom.

Det enorme underjordiske komplekset hadde møysommelig blitt ombygd til et lukket naturreservat tilpasset medlemmenes smak for det luksuriøse. I de mange etasjene under var det hundrevis at leiligheter som skulle romme Ligaens medlemmer ved en eventuell global katastrofe. En katastrofe som MacGregor nå syntes virke skremmende nær. Han var her for å forsikre seg om at fluktruten var klar. Om alt skulle gå galt kunne ingen nå han fem kilometer under bakken.